Årlig tar flere enn 500 mennesker i Norge sitt eget liv. Familie og venner står igjen med sorg, fortvilelse og ubesvarte spørsmål.

Reaksjonene kan være mange:

• følelse av sjokk og uvirkelighet. Kan dette ha skjedd?
• sorg, smerte og fortvilelse
• ensomhet, tomhet, meningsløshet, tristhet og hjelpeløshet
• sinne, bebreidelse og opplevelse av å være forlatt og sviktet
• lettelse; best at det gikk som det gikk
• skyld og skam; hva har jeg gjort galt, hva vil folk tenke?
• angst, rastløshet, konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, mareritt eller kroppslige symptomer. Dette er normale reaksjoner. Hvordan den enkelte reagerer og bearbeider sorgen, er forskjellig. Felles for alle er likevel at det tar tid å bearbeide reaksjonene.

Hvor kan du få hjelp?

Ta i mot hjelp og støtte fra familie og venner. Noen opplever at venner trekker seg unna etter et selvmord. Dette skyldes oftest deres egen usikkerhet. Ta likevel sjansen på å være åpen om hvordan du har det. Hvis du tror du kan ha nytte av profesjonell hjelp, kan du kontakte f.eks. legen din eller en annen fagperson.

LEVE Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. LEVE tilbyr blant annet sorggrupper og samtaler med frivillige likepersoner. Mange har erfart at det hjelper å snakke med andre som har mistet noen ved selvmord.

Hvorfor? 

Selvmord kan komme svært overraskende på omgivelsene. Andre ganger kan den som er død, ha gitt uttrykk for selvmordstanker på ulike måter. Noen etterlater seg også et brev. Likevel vil du som etterlatt sitte igjen med mange spørsmål. Hvorfor sa han ikke noe? Hvorfor prøvde hun ikke litt til? Hvorfor nettopp vårt barn? Hvorfor nå? Kanskje får du aldri svar på spørsmålene.

Flere forhold kan ligge bak:

• sosiale eller økonomiske problemer

• opplevelse av å mislykkes i forhold til egne eller andres krav og forventninger

• konflikter i forhold til andre mennesker, familie og venner

• problemer med seksuell orientering

• mobbing eller overgrep

• alvorlig psykiatrisk sykdom eller depresjon

• annen alvorlig sykdom

• avhengighet av rusmidler

• av og til finner en ingen spesiell grunn.

Uansett hva som er årsaken til at noen tar sitt eget liv, kan bare han eller hun selv ta ansvaret for dette valget.

Mer om barn og sorg

Barn må få sørge! Barn må få lov til å vise sin sorg og fortvilelse, angst og sinne over å være forlatt. De kan også sitte igjen med skyldfølelse og mange spørsmål. De må få vite at deres reaksjoner er vanlige og forståelige. Her er noen spesielle forholdsregler og tiltak som kan være viktige når vi skal hjelpe barn til å sørge og bearbeide tapet av en de var glad i, og som har tatt livet sitt.

• Vær åpen og fortell barna hva som har hendt. Bruk ord om døden og selvmordet som barn kan forstå, og som er tilpasset deres alder og utvikling. Snakk åpent om avdøde og dødsfallet slik at barna kan gjøre det samme. Forklar dem at selvmord ikke er noen vanlig hendelse eller løsning på problemer. Det reduserer angsten for at andre i familien også skal gjøre selvmord.

• Om mulig bør barna få være med og se, ta og føle på den avdøde, og på den måten selv få gjøre seg kjent med at vedkommende faktisk er død, og ta avskjed. Det er viktig at de er godt forberedt, slik at opplevelsen blir trygg, og ikke skremmende. I noen tilfeller er dette ikke mulig å gjennomføre, for eksempel der den avdødes kropp er svært skadd.

• Forklar barna at de ikke er ansvarlige eller har skyld i det som har skjedd. Snakk med barna om hvilke tanker og forestillinger de har om årsakene til selvmordet, og korriger rykter og feiloppfatninger.

• Gi barna mulighet til å uttrykke alle sine følelser, også sinne eller lettelse.

• Stimuler ikke barna til å være modige, sterke eller flinke, det vil si å holde følelsene tilbake.

• Gi barna tid til å minnes den avdøde og vedlikeholde bånd til denne en stund. Press ikke barnet til å ta avskjed.

• Ta gjerne barna med på planlegging og gjennomføring av begravelse og minnesamvær. Barna bør ikke plasseres hos venner og slektninger for å skjermes mot disse begivenhetene, men venner eller slektninger kan være gode å ha til støtte og avlastning de første turbulente dagene.

• Legg om mulig forholdene til rette for at barna kan treffe andre barn som har mistet noen de var glad i.

La barna snakke med voksne de har tillit til. Fortielse skaper utrygghet, og gir rom for alle slag fantasier. Barn trenger å få snakke med voksne om hvordan de kan møte nærmiljøet, hvordan de skal svare på spørsmål, og hva de kan fortelle til venner på skolen eller i barnehagen. Lærere og barnehagepersonale kan gi viktig støtte.

Barn er forskjellige, og vil reagere ulikt. Men til forskjell fra voksne har de en større evne til å gå «inn og ut? av sorgen. Det er viktig for barna at de har voksne rundt seg som har tid til å høre på dem, og som er åpne for å ta i mot spørsmål og reaksjoner når de trenger det. Det er like viktig for dem som for voksne å få gi uttrykk for følelsene sine.